Skolen har en svært viktig rolle i samfunnet når det kommer til å fremme verdier og holdninger for den oppvoksende generasjon. Læreplanverket sier at vi skal jobbe ut fra felles verdier som «bygger på kristen og humanistisk arv og tradisjon».

De siste årene har enkelte skoler og kommuner gått inn for å markere Pride som en del av det holdningsskapende arbeidet. Da Drammen kommune i fjor gjorde det obligatorisk med Pride-markering for alle elever i grunnskolen, gav jeg derimot uttrykk for at skolens markering for mangfold og toleranse burde kalles noe annet enn Pride.

Pride har nemlig blitt en paraply som rommer svært mye, men som har en ting til felles: å liberalisere rammene for kjønn og seksualitet. I dette mylderet av kjønns- og seksualitetsmangfold er det bare noen få grenser som definerer om du er innenfor eller utenfor. Har du et konservativt syn på kjønn eller seksualitet, så passer du ikke inn.

Spørsmålet er da om vi mener skolen fremdeles skal gi rom til elever som hører hjemme i sistnevnte kategori, også i 2024?

Ved å gjøre Pride-markeringer til en del av skolens undervisning, sier derimot skolen implisitt at de konservatives syn på kjønn og seksualitet ikke er i overensstemmelse med skolens verdier. Det skulle være unødvendig at vi i skolen bidrar på denne måten til å splitte elever, foreldre og lærere ved å delta i en markering og feiring av noe som omfatter dragartisteri, flytende kjønn og dyrking av ulike fetisjer for å nevne noe.

Har vi i iveren etter å feire kjønnsmangfold og utallige varianter av seksuelle uttrykk, glemt at våre elever først og fremst representerer et formidabelt mangfold av unike personligheter, med ulik etnisk og kulturell bakgrunn, forskjellige egenskaper og en drøss av originale idéer og subjektive meninger? Ja takk til et større fokus på dette.

Flere kronikker og debattinnlegg

I skolen skal det være nulltoleranse mot mobbing. Om man definerer seg som homofil, trans, jøde, hinduist, hestegal, danseløve, fattig eller rik bør man uansett være trygg på at man blir tolerert, inkludert og ivaretatt i skolen. Men da en miljøterapaut og lærer la ut en oppfordring på landets største Facebook-gruppe for lærere om å huske på de elevene somikke støtter Pride, at de ikke blir utsatt for gruppepress, og at man benytter muligheten til å fremme toleranse for meningsmangfold, ble vedkommende ironisk nok møtt med spydigheter og personangrep.

Innlegget ble slettet av gruppens administratorer med begrunnelsen: «Admin støtter Pride».

Dersom dette skal være en representativ gjennomgangstone vil jeg påstå at Pride virker direkte kontraproduktivt hva angår respekt, toleranse og mangfold.

Når toleransen bare er gyldig dersom Pride omfavnes, har ma

n i virkeligheten snudd toleransebegrepet på hodet. Er det ikke heller slik at når en polygam, ikke-binær Pride-entusiast og en med et konservativt syn på kjønn og seksualitet kan invitere hverandre hjem på kaffe og prate respektfullt til hverandre, at det er da vi snakker om ekte toleranse? Det er nemlig fullt mulig å tåle hverandres livsvalg og overbevisninger til tross for at man er sterkt uenige med hverandre.

Om vi ønsker et opplyst samfunn med selvstendige og kritiske samfunnsborgere, er det ikke nettopp dette vi skal øve elevene i skolen opp til?

Pride-togenes fremste fanebærere løfter stolt sine bannere mot sky. Blant dem som befinner seg på utsiden av toget savner imidlertid mange en større plass til ydmykhet for at vi mennesker tenker forskjellige tanker knyttet til det mylderet av temaer som omfattes av Pride.

Om vi ønsker oss et mindre polarisert samfunn tror jeg det er dette vi må ha mer av, ydmykhet for at vi er forskjellige, tror forskjellig og mener forskjellige ting. Vi kan nemlig være snille med hverandre til tross for store uenigheter.

Dersom vi skal løfte fram verdien av et mangfold, kan vi ikke samle oss om noe som splitter.

Jeg heier derfor på alle skoler og kommuner som fremdeles lar Pride være Pride, og mangfold være mangfold.

Nyheter fra Drammens Tidende